Møt Sofie Græsholt Sjødal

VM Bronse 2016, Sofie Græsholt Sjødal

 

Etter at røyken har lagt seg, har jeg vært så heldig å få tatt en prat med en av bronsejentene fra VM. Sofie Sjødal er bare 14 år, men har spilt bridge siden hun var 8 og det har nå resultert i en fantastisk VM-bronse.

1.       Hei Sofie! Gratulerer med strålende innsats i VM. Hva føler du nå?

Tusen takk! Det er helt sykt at vi vant bronsen. Det var nok ingen som forventet det, i hvert fall ikke av spillerne.

 

2.       Hvordan har dere forberedt dere til VM?

Vi har hatt noen samlinger på bbo, og alle jentene var på juniorleiren. Der fikk vi snakket og spilt sammen. Ellers har vi spilt en del bridge i klubben, og andre turneringer rundt omkring.

 

3.       Hva var målsettingen før mesterskapet startet?

Målsetningen var kvartfinale, men hadde et lite håp om semifinale. Da vi ankom Italia følte vi oss veldig bra alle sammen, så utgangspunktet før start var upåklagelig. Da USA valgte oss som motstandere i kvartfinalen, følte vi at vi ville ha en fair sjanse på å slå dem. Vi tapte så vidt mot dem i grunnspillet, men da var vi allerede kvalifisert, så vi visste vi kunne heve oss noen hakk når det gjaldt som mest.

 

4.       Dere vant kvartfinalen over USA, hadde dere full kontroll? Det er vinn eller forsvinn, hvordan kjentes det på nervene?

Selv følte jeg ikke så veldig mye på nervene, men jeg vet at flere av de andre gjorde det. Det var veldig spennende for ingenting var avgjort når jeg og Thea var ferdig, men det så bra ut, og det var veldig morsomt å få bekreftelsen på at vi hadde nådd semifinalen.

 

5.       I semifinalen møtte dere Nederland, og de var et skonummer for store for dere. Jeg tipper at årsaken til det er at de har spilt mange flere mesterskap enn dere, og alle er eldre og har mer rutine. Hun ene (Magdalena Ticha) har vel spilt på det åpne landslaget for Nederland også. Hvordan opplevde du dette?

Vi visste det kom til å bli tøft å slå Nederland, som var klare favoritter når Kina gikk ut i kvartfinalen. Vi slo de 3 av 4 kamper i fjor, men da var ikke det beste paret Ticha og Banas med. Da 3 av 4 sesjoner var spilt, lå vi hele 120 imp bak. Da valgte vi å kaste inn håndkleet for å lade opp til bronsefinalen som skulle spilles dagen etter.

 

6.       Selv med tap i semifinalen var det fortsatt mulig å ta medalje. Det så lenge ut til at dere hadde kontroll, men på slutten skjedde det ting. Fortell oss litt om det.

Vi vant alle de 3 første sesjonene mot Indonesia, og ledet med 57 imp før siste. Vi var relativt rolige og tenkte at så lenge vi spilte greit ville vi vinne, men spillene i siste sesjon var en rekke potensielle svingspill. Det sto utgang med normalt motspill på 15-17NT mot 7 poeng og jevn fordeling, flere lilleslemmer pluss en storeslem stod. De meldte blant annet en lilleslem med 3 ess borte, hvor vi naturligvis stoppet i utgang. Vi syns det var litt for mange spesielle spill til at de var gitt tilfeldig, men det gikk jo bra, så det var ikke noe problem. Vi klarte i alle fall å gjøre det ekstra spennende for tilskuerne.

 

 

7.       Hvordan var følelsen fra det tidspunktet siste kort var lagt, til du gikk ut for å få dommen?

Det føltes veldig stressende. Det kom en kameramann som filmet oss på veg ut, så vi skjønte at det var jevnt. Noen av spillene på vårt bord var knallharde slemmer og utganger som Indonesia hadde fått hjem, og det blir det ofte store tapspill av.

 

Når vi gikk litt videre så vi at de andre var ferdig ved sitt bord, men de var ikke nede ved trappa der vi alltid møttes etter kamp, og da ble vi ekstra stressa. Vi fikk øye på dem ved resultatrommet, og de så ekstremt glade ut. Da skjønte vi at vi hadde vunnet, og mange tok bilder og gratulerte oss med seieren.

 

Men så begynte Indonesia å juble, og det gjorde oss stressa igjen. Da måtte vi sammenligne for sikkerhets skyld. Det viste seg at resultatet stemte, og seieren var et faktum Noe som ikke var så lett siden vi var så stresset. Det var den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Det å ta VM medalje med dette laget er veldig morsomt, for vi har så godt samhold, vi blir ikke sure på hverandre, og har det hyggelig sammen både med bridgen og utenfor bridgen. Jeg føler at det er morsommere å vinne sammen med noen du er glad i, enn å vinne alene.

 

8.       Jeg vil gjerne ha et spill eller to fra dere, hva som helst.

 

Dette spillet husker jeg veldig godt. Ikke fordi det var så spesielt bra, men fordi det var høyaktuelt og litt komisk. Thea i syd «glemte» å åpne med en naturlig 1 hjerter. Det skulle vise seg å være lurt, for da fikk vi spille motspill på 3 hjerter. På det andre bordet spilte de hjerterkontrakt vår vei med like mange bet. Dobbelscore ga oss 7 imp.

Bronselaget: fv. Katarina Ekren, Elisabeth G. Sjødal (Coach), Sofie G. Sjødal, Thea H.Hauge, Agnethe Kjensli og Thea Indrebø.

Da takker jeg for praten med Sofie og gratulerer igjen med en flott prestasjon. Det er alltid en god følelse å lykkes i bridge, og spesielt når det gjelder som mest. Dette gir mersmak og motivasjon for flere gode resultater.

I tillegg til at det var en god prestasjon, var det super reklame for norsk bridge. Det trenger vi mer av, og det kommer denne gjengen til å sørge for i årene som kommer. Det er jeg helt sikker på. Vi følger spent med.